Hun ble berømt og beveget seg blant de høyere sosiale kretser i samfunnet. Hennes berømthet gjorde at hun reiste mye i Europa - også under krigen (som på vestfronten først og fremst var mellom Tyskland og Frankrike). Så den franske etteretningstjenesten spurte henne om "å være endel blant de tyske ledere for å finne ut så mye som mulig."
Noen kilder sier at hun gikk med på å bli tysk spion mot forskuddsbetaling, men utførte aldri noen faktisk spionasje. For den franske kontraspionasjen ble det heller ikke utført noen spionasje som medførte faktisk brukbare resultater.
Hun stod alene på den åpne plassen I utkanten av Paris. Hennes fasionable ankelstøvler stod stødig plantet i gjørmen etter kavaleriet som nylig hadde paradert der.
Nei, hun ville ikke bli bundet til en påle, ba hun pent eksekusjonslederen om. Ei heller ville hun ha bind for øynene. Hun ville se rekken av skytere uten å blunke.
Tidligere, klokka 5 om morgenen, hadde de vekket henne i den skitne cellen i Saint-Lazare-fengselet for å fortelle henne at det var i dag hun skulle dø. Hun hadde tatt på seg sine fineste klær. Men under hatten fantes antydning til grått hår - uvasket gjennom 9 måneder med forhør.
I en svart bil med sotede vinduer ble den spionasjedømte Margarethe Zelle kjørt i full fart gjennom Paris’ gater til denne fuktige plassen.
De 12 soldatene i khaki-uniform hevet geværene. Hun vinket til de to nonnene som gråt og blåste et kyss til presten og til forsvarsadvokaten.
Solen steg opp da lyden av skuddsalven døde ut. En offiser gikk frem og skjøt et enkelt skudd i hodet hennes.
Et veldig spesielt liv var over.
Denne kvinnen som ble henrettet denne dagen i 1917 var mest kjent som Mata Hari, Europas dronning av erotikk, eksotisk dans, kurtisme, elskov, løgn, bedrag og tyveri.
Og tysk spion? Dét er i hvert fall hva det krigshete Frankrike under andre verdenskrig - med den tyske keisers tropper inne i landet - dømte henne for. Franskmennene mente hun var skyld for tusenvis av døde franske soldater, en beskyldning som i ettertid ble synonymt med bedrageri og forførelse, den ultimate Femme Fatale.
Men kanskje hun ikke var skyldig i det hele tatt…
I nye biografer fortelles at hun slett ikke var en forræder, men at det faktisk var hun som ble forrådt og det av de hun elsket mest.
Det var menn, ala heksejegere, som lagde saken mot henne, bygget på fordommer og ikke fakta. Og siden Frankrike var grepet av anti-tysk spionmani, var det få som ville stikke frem hodet og forsvare henne.
Men i historien om Mata Hari var det i hvert fall én ting som media ikke trengte å finne opp; nemlig hennes enorme sexdrift.
I den lille nederlandske byen der hun vokste opp, levde de fattig, og hun var sårbar, selvsentrert og alltid på jakt etter mannlig interesse. På skolen, da hun var 16 år, lå hun med rektor. Hvem som forførte hvem, er uvisst. Men dette var i 1893 og hun ble sent hjem i skam.
Den rastløse tenåringen ville nå finne en mann som kunne ta henne bort fra denne nederlandske stivheten. Hun møtte kaptein MacLoad, en hardtlevende, hardtdrinkende offiser fra den nederlandske flåten i Øst-India. Hun brydde seg ikke om at han var 22 år eldre enn henne.
Han var pen, og hun var høy og elegant med flørtende øyne og dyp brun hudfarge. . Tiltrekningen var momentan, sexy og sterk. Hun ba ham bli med på ’crazye’ ting og etter 6 dager var de forlovet.
De giftet seg 3 måneder senere. Men problemene kom nesten med en gang. Hun klarte ikke å holde øynene unna de andre offiserene. Som hun selv sa; Jeg har det ikke i meg å være en typisk hustru. Jeg liker meg ikke hjemme. Jeg vil leve som en fargerik sommerfugl.
Mannen var sjalu, alltid i pengeproblemer, og utro. Han fikk syfilis, men sa ikke fra.
Tegnene var ikke bra. Men hun fikk barn og de dro som en familie til hans nye militærpost i de nederlandske koloniene. Og der i de eksotiske Indonesia fordoblet ekteskapsproblemene seg. Hun passet ikke inn blant de andre offiserfruene. Men mennene lot seg tiltrekke…noe hun utnyttet seg av.
Henne grasiøse måte å bevege seg på, hennes flørtende øyne og flotte hår, telegraferte sexuelle meldinger til alle menn i nærheten. Hun ble alle menns lyst og alle kvinners misunnelse. Hun ble sett på som farlig moralsk, egoistisk og frivol.
Ekteskapet hanglet gjennom alkohol, pengeproblemer og utroskap. Men det som ble sluttsignalet var sykdommen og dødsfallet til sønnen Normann. Han hadde genital syfilis…
Det utviklet seg hat. Og han tok henne på fersken med en løytnant. Hun hadde iført seg et miniskjørt på et ball og blitt med fyren utenfor. Ektemannen pisket henne da hun kom hjem…
De dro tilbake til Nederland, og separerte seg der. Ektemannen satte inn en annonse i den lokale avisen der han advarte butikker mot å gi henne kredit fordi han ikke lenger var ansvarlig for henne…
Hun måtte skaffe seg penger. Og det var bare en måte hun visste hvordan.
Sexuelle fordeler var henne eneste eiendeler. Men Nederland var ikke det beste stedet å omsette de. Så i 1903 dro hun til Paris, kun med litt penger og uten kontakter.
Den eneste mulige inntektskilden henne ble å tilfredsstille menn for penger, altså prostitusjon.
Men en dag fikk hun jobb som danser…
Fra sine erfaringer i Øst-India fant hun opp noe hun kalte ‘hemmelig dans.’ Det var en blanding av eksotisme og asiatisk mytologi. Og hun endte alltid opp naken.
Dette var et genialt yrkestrekk.
Danserne ved Moulin Rouge viste frem benklær og pupper, men Zelle tok dansen langt videre, og blandet sex med religion og kunst.
I starten danset hun i private hjem, men etterhvert som ”kunsten” hennes ble mer kjent, ble henne kropp en del av inventaret i de fineste pariseres salooner. Og hun elsket å krydre opp situasjonene med løgner.
Hun tok navnet Mata Hari som betyr Soloppgang, eller rettere ’Dagens øye’ fra indonesisk. Og så lakk det ut historier til media om at hun var datter av en indonesisk tempeldanserinne som døde under hennes fødsel. Og hun hadde vokst opp i jungelen på Java.
Livet henne ble en endeløs rekke med forestillinger, både på og av scenen. Suksessen var formidabel og pengene rullet inn. Men likevel brukte hun mer penger enn hva hun tjente, mens hun reiste rundt i Europa, plukket opp elskere, droppet noen og beholdt andre.
"I kveld spiser jeg middag hos Greve A og I morgen med Hertug B. Dersom jeg ikke skal danse, tar jeg en tur med Marki C. Jeg unngår seriøse forhold. Jeg tilfredsstiller alle mine forhold," har hun sagt.
Men etterhvert led hun av overeksponering. I 1908 hadde de som betydde noe i Europa, sett henne danse minst en gang. Og teatrene var fullbookede av andre som danset orientalske danser. Arbeidsdagene ble urytmiske og hun ble mer og mer avhengig av vennlige menn for å overleve.
En aksjemegler innlosjerte henne i et slottsrom. En advokat lånte henne huset sitt ved Seinen. Begge gikk konkurs etter hvert. Likevel nektet hun å slutte med sitt ekstravagante liv. Da hun var frenetisk tom for penger, kunne man finne henne i noen gater bortenfor Paris’ vanlige gatehorestrøk.
Men hennes pengeproblemer kunne løsne da hun i 1914 signerte en 6 måneders kontrakt for dansing i Berlin.
Men da overtok med ett en politisk situasjon. Krigen brøt ut, og hun befant seg plutselig i den krigsrammede tyske hovedstaden, uten jobb eller penger. Hun ble fratatt pelskåpen og de pengene hun hadde på seg.
Hun forførte en nederlandsk forretningsmann til å gi henne nok penger til en reise til Amsterdam.
Der fikk hun besøk av den tyske konsulen som fortalte henne at han rekrutterte spioner. Han gav henne 20’000 franc og kodenavnet H21.
Hun tok pengene, men hun tok ikke forslaget seriøst. Hun sa til seg selv at pengene var en kompensasjon for kåpen tyskerne hadde fratatt henne.
Hun hadde ingen intensjoner om å være spion for Tyskland. Hun følte ingen skyld eller forpliktelse overfor de pengene hun hadde mottatt. Hun hadde tatt pengene fra en mann fordi hun trengte de.
Den britiske etterretningen hadde holdt henne under oppsikt. Da hun dro via England mot Frankrike (for å unnga krigens frontlinje mellom Tyskland og Frankrike), ble hun stoppet av britene. Hun var ikke hevet over mistanke, het det i en rapport – som også ble sent til britenes allierte; Frankrike.
Men på hvilket grunnlag forelå mistanken? Rapporten sa at hun snakket fransk, engelsk, italiensk, hollandsk og trolig tysk. Hun var pen, og en tøff kvinne.
Og der lå problemet. Det var ikke hva Mata Hari sa, men hva hun var. Hun var en enslig reisende kvinne, opplagt rik og en utmerket kommunikator. Altfor velutdannet. Altfor utenlandsk. Og hun hadde elskere. ‘Slike kvinner var umoralske og man kunne ikke stole på de.’
En britisk offiser i Nederland tilla rapporten rykter om betaling fra den tyske ambassaden.
Men hun fikk forlate England. Alibiene hennes var vanntette.
I Paris fortsatte hun sitt glamorøse liv. Hun bodde på Grand Hotell og hadde mange menn i uniform til å underholde seg. Hun visste ikke at to hemmelige politimenn fulgte etter henne. De dampåpnet brevene hennes, forhørte dørvakter, kelnere og frisører og samlet masse informasjon om hennes kjærlighetsliv. Men intet om spionasje. Hun møtte Marki de Beaufort, hadde en flørtende middag med en ambassadør og møtte en elsker, som flaut nok for de to politimennene, var en eldre kollega av dem.
Men hennes største ønske på denne tiden, var å få lov til å dra til Vittel i krigssonen for besøke en mann hun var dypt forelsket i; en 18 år gammel kapten som het Vadime.
Hun måtte søke om tillatelse hos den franske etteretningsetaten. Sjefen der anså Mata Hari som litt bedre enn en vanlig prostituert. Hun fikk lov til å dra til Vittel dersom hun ble fransk spion.
Dette ble bisart. Dersom Mata Hari allerede var tysk spion (slik franskmennene trodde), da var de meget dumme dersom de prøvde å rekruttere henne som fransk agent.
Mata Hari var meget berømt i Europa. Hun hadde reist kontinentet på kryss og tvers mange ganger, og var ofte i sladderspaltene. Hvor hun enn dro, ble hun senteret for oppmerksomhet. Det er vanskelig å forestille seg en mindre aktuell kandidat til slike klanderverdige aktiviteter.
Men hun aksepterte tilbudet – så lenge hun fikk nok penger til å betale sin gjeld og til å møte Vadime. Den store forførersken ønsket seg ut av spillet sitt.
Hun dro til Vittel og hadde en fabelaktig og intens tid med sin russer. På hjemveien til Paris fikk hun sitt første oppdrag. Hun skulle dra til det tysk-okkuperte Belgia for å forføre en tysk guvernør.
Det viste seg å bli umulig å dra til Belgia. Hun endte opp i Spania, hvor hun la sin sjarme på en tysk agent som fortalte henne om de tyske manøvrene i Nord-Afrika.
Denne informasjonen sendte hun triumferende til den franske etterretningstjenesten og forventet at hun nå hadde tilfredsstilt dem.
Imidlertid viste det seg at hun hadde gått i en felle. Møtet med den tyske agenten ble brukt mot henne, og saken ble snudd på hodet. Franskemennene beskyldte henne for å ha gitt hemmeligheter til tyskerne.
Hun ble arrestert på hotelrommet noe få dager senere.
Og prosessen som endte med en urettsmessig men u-unngåelig henrettelse, begynte.
Det virket som om det ikke betydde noe at intet bevis kom for dagen. Ingen hadde et eneste dokument, en skisse eller en plan å slå i bordet med. Mistanke, misunnelse og fordommer skulle vise seg å seire.
Hun ble funnet skyldig og dømt til døden ved skyting den 15.oktober 1917.
