Rolf Hansen - Dagbladkryssord...

Denne innlegg i bloggen ønskes å bli en føljetong (en oppdateringsblogg eller påfyllingsbok om man vil).

Rolf Hansen - kryssordforfatteren i Dagbladet - er jo en levende legende i ordkløveri og ordsammensettingsproduksjon... Foruten å 'trene' meg opp i fremmede planter og lære meg fremmedord, så slutter han aldri å forundre meg over fantasien sin.
Dette er en liten hyllest til ham.

Nedover kommer etterhvert noen av hans 'varer.'

Unge = Ukepengemottaker
Frisør = Krølltangsvinger
Kjøkken = Kasserollesjonglørhjemmebane
Pub = Halvliterkonsumeringsarena
Båtpuss = Vintersesongavslutningsmarkeringsbeskjeftigelse
Kokker = Kelnerarbeidskollegaer
Kirken = Orgelkoraltolkningslokalet
Maratonløp = Utholdenhetsmanndomsprøve
Adam = evabeiler
Sminkekurs = Utseendeforbedringsseminar
Tørkesommer = Paraplymakerkatastrofeperiode
Lege = Reseptblokkeier

Anekdote: En ettermiddag etter jobben på Sir Winston-bar i Drammen

Amrik sto bak bardisken på Sir Winston på Strømsø. Klokka var nærmere halv fem.
Amrik, med indisk avstamning, var svært ivrig til å servere fok øl, så lenge han ikke var opptatt i den mye brukte telefonen eller at han ikke var i siget ved biljardbordet. Samt at man ropte navnet hans.
Han stod ledig bak den lange bardisken da jeg kom inn etter jobb denne fredagen. Han stod med ryggen til, så jeg sa noe som lignet navnet hans. Han snudde seg, fikk øye på meg, nikket og begynte å straks å tappe en øl.
Jeg satte meg på en barstol, la frem penger på disken, nikket til de andre gjestene ved disken og så meg om etter en avis. Jeg pleide som oftest å løse en liten kryssord etter jobb, bare for å få tankene bort fra arbeidet.
En av gjestene gled ned fra krakken og kom bort til meg.
” Hei, Rolf! Du, hva var det du kalte Amrik akkurat nå?”
” Gamle-Erik. Når du sier det fort, Vidar, ligner det på Amrik. Han merker ikke forskjell. Kanskje han ikke vet hva navnet er for noe, ”sa jeg tørt.
Vidar smilte og tuslet tilbake til krakken og ølen sin.
Amrik kom med ølen min og vekslepengene. Ah, dagens VG lå på disken! Jeg bladde opp, fant det lille kryssordet urørt, lente meg over disken, grep en penn, tok en munnfull øl og tok for meg ordpusleriet.
”Nå er’n igang med det derre kryssordet igjen,” hørte jeg fra sofaene langt bak. ”Kommer’n hit bare for å gjøre det? Han e’kke god, vettu! Det samme gjelder dama...” Jeg kjente igjen den demonstrativt høye og tydelige kvinnestemmen. Trodde hun var sjef i verden... Gadd ikke bry meg om hva hun sa.
”Bry deg om dine egne saker! Vi er ikke interessert,” brøt en mannstemme inn. ”Rolf og dama er greie nok, de. ” Jeg gjenkjente Ståles stemme, og ble litt glad. Folk må gjerne slenge dritt om meg og mine, men å rope det ut i en forsamling ble en tanke drøyt.
Det ble litt munnhuggeri der bak i en av sofaene. Jeg konsentrerte meg om kryssordet.
Et par kom inn døra. Jeg gjenkjente de straks. Guri og Leif. Et litt merkelig par. Hun hadde en spesiell form for uføretrygd. Hun fikk utbetalt trygd hver tredje dag fordi hun ikke klarte å fordele pengesummene utover til neste utbetaling. Han var arbeidsledig for tiden. Han hadde vært på Rimi og handlet og jeg gjenkjente konturene av en sixpack øl i posen.
”To øl,” sa Leif til Amrik. ”Og to Jeger.”
Han betalte og de trakk seg tilbake til en ledig sofa baki lokalet. Jeg har aldri forstått hva han så i henne, men det var selvsagt en av de mange menneskelige relasjoner som jeg ikke hadde hjerne stor nok til å begripe.
Til venstre for bardisken var det hengt opp en TV. En tungvoren mann kom stabbende frem fra en mørk plass baki lokalet, skiftet kanal og studerte værmeldingen. Jeg har sett ham gjøre dette mange ganger før, nærmest hver halvtime, fortløpende. Gjerne en annen kanal enn den forrige. Jeg trakk på skuldrene. Jeg har opplevd rarere fobier.
Merkelig nok satte jeg øynene opp mot TV’en selv. Hva slags vær i morgen mon tro?
”To Jeger til, Amrik,” sa en velkjent stemme ved siden av meg. Leif igjen. Jøss, her gikk det unna! De hadde jo akkurat satt seg ned!
Amrik skjenket opp.
”Tørst i kveld?” sa jeg.
”Du vet, Rolf, at jeg og Guri har vært sammen i 4 måneder i dag.” Han virket lykkelig. ”Må jo feire litt. Det var Guri som heiv i seg de to første drammene. Jeg satser på å få smake på den ene denne gang. Men jeg har mine planer for kvelden.” Han smilte lurt.
Jeg nikket forståelsefullt , gjorde mine tanker om hvilke planer han hadde. Og så gikk det en frysning gjennom meg. Han betalte og trakk seg tilbake til sin kjære med de to små glassene.
Værmeldingen gikk mot slutten. Jeg tenkte med meg selv at man kanskje burde senke ned storlerretet over dansegulvet og kjøre værmeldingene på storskjerm der med høy surroundlyd...Skikkelig kundeservice ovenfor denne stamgjesten. Nuvel...
Kryssordet gikk tregt denne dagen. Musefelle på fire bokstaver. Og det var ikke katt. Jeg smilte. Kunne det være Rolf? Jeg trakk i meg leppene. Konsentrér deg litt nå da!
Noen klasket meg på ryggen. Jeg hoppet rundt. Ah, Ståle! Det var han som protesterte da jeg og dama ble omtalt isted. ”Har du med deg bøker?”
Jeg sank hodet. ”Nei, beklager. Har ikke vært i boden og kikket ennå. Er bare så forbannet lat, vettu.”
”Leser mye jeg, som jeg har fortalt deg. Og du fikk jo pornofilmene av meg fordi...”
”Ja, jeg vet, Ståle. Du skal få noen bøker av meg. Har nummeret ditt. Jeg sjekker ikveld og avtaler tid i løpet av helga. OK?”
Jeg fikk tommelen opp, et nytt klask på ryggen og så bestilte Svein en øl.
Ståle. Hadde visstnok nylig fylt rundt år. Femti? Seksti? Vanskelig å vite. Ståle med capen. Syntes litt synd på den omgjengelige fyren. Mye av huden hans var meget plaget av psoriassis. Men for et ukuelig humør den karen hadde!
Ståle fikk sin øl og trakk seg tilbake. Jeg satte øynene i kryssordet. Ved hjørnebordet ved den andre enden av bardisken gikk diskusjonen om hvilken hest man skulle sette penger på denne kvelden. Bordet var visstnok forbeholdt de ansatte på Sir Winston, men disse ansattes nærmeste bekjente tok seg godt tilrette. Jeg hadde aldri kommet ordentlig inn på de, men de virket som en hyggelig, dog broket gjeng.
Kryssord. Unge på 3 bokstaver? Jeg tenkte Rolf Hansens løsning i en lørdags-Dagblad. Ukepengemottaker... Right.
”Amrik?” sa stemmen ved min side. Det var Leif igjen. Igjen! Jøss! ”Jeg tar to øl og to Jeger.” Han sa det avdempet, som vanlig. Han hadde en veldig behagelig, stille stemme. Burde vært i radioen.
Amrik gikk til verket. Jeg tok en munnfull. Det var jo under 5 minutter siden han stod ved disken sist. ”Vunnet i Lotto, Leif?”
”Nei, men både jeg og Guri fikk utbetaling idag. Og selv om det meste jeg fikk, gikk til regninger, så ønsker vi virkelig å feire i dag. Vi er litt stolte, skjønner du. Vi er jo ikke typene til å bli kjærester med noen, jeg og Guri. Og nå har vi klart å være sammen i fire måneder. Slå den!”
Jeg syntes han hadde litt sch-lyd på tunga allerede. ”Flott, Leif!” Han tuslet tilbake til sofaen. Jeg syntes Leif var en fin fyr. Sabla usikker på eget utseende og sjarme. Derav lav stemme?
TV-kanalen ble skiftet om igjen og værmeldingen kom på. Det betydde at det hadde gått et kvarter eller noe slikt siden sist. Noen småknis kom fra noen av de andre ved bardisken. De syntes den type interesse var noe merkelig. Jeg gadd ikke snu meg engang.
Rørlegger-Kjell fra ansatte-bordet ved enden av bardisken kom bort til meg. ”Rolf, være med på en bong? 200 kroner. Da blir vi 5 stykker.”
Jeg har ingenting imot gambling. Men hest? Og med så mange? ”Ikke denne gang, Kjell. Men du, kan du skaffe meg en ny sånn derre propp til oppvaskkummen min. Lenka har ryket.”
”Størrelse?” spurte Kjell. Jeg likte ham. Fin humor i forhold til min.
Jeg skjønte at her var det flere typer hull å proppe. Jeg prøvde å lage en ring med hendene mine. ”Omtrent så stor?”
”OK, jeg skal innom jobben imorgen. Ser deg her rundt klokka ett?”
”Perfekt.”
Jeg snudde meg mot disken. Hvor var Amrik? Jeg hørte biljardkuler klinke sammen i det fjerne, og vridde meg på krakken. Joda, der var bartenderen. Jeg ropte: ”Gamle-Erik! Når du har tid.”
Man så tydelig at Amrik akkurat hadde puttet. Og så måtte han tilbake til jobben!? Han tuslet tilbake og skjenket øl uten at jeg sa noe mer.
Jeg betalte og gjorde et nytt forsøk på VG.
”Nå er det faen ta meg nok!” skrek med ett en velkjent stemme bak i lokalet. Det var Ståle. Ståle med psoriassis, cap og leselyst. Alle snudde seg. ”Kan du holde opp med å slenge skitt om folk som du ikke kjenner? Faen ta deg, kvinnemenneske! Jeg kjenner dem!” Han reiste seg dramatisk opp, gikk i retning utgangsdøra mens han fisket opp tobakkspungen og forsvant ut. Døra smalt igjen og det ble stille.
Veldig stille.
Jeg fant kryssordet igjen.
”Tar to Jeger til, vi, Amrik,” sa plutselig Leif ved siden av meg.
Jeg snudde meg ikke. OK, dette var drammer nummer fem og seks i tillegg til 4 øl. Hodet mitt sa 600 spenn. Trodde ikke at han hadde råd til dette. I tillegg til mat. Ja, og øl i bæreposen. Nåvel, hva vet vel jeg? Dessuten hadde vel Guri noen penger.
Yrke på 4 bokstaver? Krølltangsvinger? Yeah, right. Det var frisør i Hansen, det.
Jeg kjøpte en øl til og tenkte at nå må jeg hjemover. Gud, så svak jeg er ! Må jeg dette hver dag?
TV-kanalen ble skiftet igjen. Snart ny værmelding altså. Og med ett ble bardisken befolket. Jeg forstod hva som skjedde. Ølprisen steg etter klokka fem. Det var viktig å spare! Åtte kroner. Hespetreet som baksnakket meg og dama, dukket opp et par meter fra meg ved bardisken . Hun nikket til meg, vennlig. Jeg satte øynene i en ukjent dame som stod ved siden av meg. ”Ehh, drakk ikke du i fjor også da? Og nå skal du ha mer?” Jeg smilte så vennligsinnet jeg klarte. Her var det snakk om å overse totalt.
Hun smilte. ”Ja, jeg er rå sånn!”
Jeg lo. Latteren klang ikke bra. Jeg snudde meg smilende, lykkelig på en måte, mot kryssordet igjen.
Etter rushet foran kranene var det vaktskifte. Da var det nesten umulig å få en øl eller annet å drikke. Nikotintrangen dukket opp, så jeg tuslet utenfor. Der stod fire menn i 40-50 årene og tema for diskusjonen var Drammens nye svømmehall på Marienlyst. Leif stod litt bortenfor og dampet på sin rullings. Jeg merket at debattemnet irriterte meg. Her bygget man Norges flotteste basseng, og så kunne man ikke arrangere internasjonale stevner i det fordi det var litt for smalt. Var det mulig? Man burde stengt anlegget og sprengt ut og fikset det!
Jeg fyrte opp en sigg og tuslet bort til Leif. Han så merkelig nok glad og trist ut på en gang.
”Går’e?” spurte jeg.
Han ga mine om at det ikke var noe å snakke om.
”Det er dessverre ikke noen ledig jobb på lageret på jobben min ennå,” sa jeg. ”Har du fått deg en annen jobb?”
Han ristet på hodet. Jeg sa ikke mer. Stod bare der. Trengte ikke snakke.
Etterpå gikk vi inn. Min øl og avisen var borte. ’Vi trodde du hadde dratt...’ Yeah, right! Jeg merket at jeg ble litt irritert. Ikke første gang her.
”Jeg tar en til ...”
Må hjem snart.
En myk arm la seg over skuldrene mine.
”Hei.”
Øynene hennes søkte seg dypt. Ukjent jente. ”Hei,” sa jeg og prøvde å ikke la de forsvunnede sakene influere stemmen. ”Hvem er du?” Veldig flott jente dette. Jeg prøvde å ikke glane på utringningen.
”Grete, vel!” sa hun med oppsperrede øyne. ”Fra forrige helg! Vi danset! Og jeg og dama di!”
”Å, ja!” sa jeg uten å huske. ”Hyggelig å se deg, Grete!”
Nytt klask på ryggen. ”Siste sjans til å være med på potten, Rolf,” sa Kjell med en hestebong i hånden. Gretes hånd forsvant fra skuldrene mine.
”Ikke denne gang, du vakre menneske!”
”OK, ikke si at jeg ikke forsøkte...” Han smilte og stakk.
”Hvor er dama di?” spurte Grete. ”Hva het hun igjen?”
”Hun har hjemmekontor og er vel snart ferdig med arbeidsdagen, tenker jeg.” Jeg gled ned fra barkrakken. ”Naturen kaller. Gidder du å passe på ølen min mens jeg stikker på toalettet?” Jeg ventet ikke på svar, og tok retning av avtredelokalene.
De to biljardbordene var opptatt av unge ikke-etniske nordmenn. Eller etniske utlendinger... Det virket som om de hadde det moro. Jeg bråstoppet og henvendte meg til han som akkurat hadde bommet. ”Ahh, vakkert! Ja, for som du vet, så er jeg mer opptatt av eleganse enn resultater. Og dette var meget bra!” Og så gikk jeg til toalettet. Trengte ikke å snu meg for å vite om de hevede øyenbryn.
Verken ølen eller Grete var å se da jeg kom tilbake. Jeg dumpet ned på barkrakken, og bestemte meg for å ikke drikke mer her ikveld. Når gikk neste buss?
”Jeg tar en øl,” sa en kvinnestemme nær meg. Det var Guri, jenta til Leif. Og så dukket Leif opp.
”Kjøper du en til meg også, kjære? Jeg er blakk?”
Jeg kommer aldri til å glemme det blikket han fikk.
”Nei, du får ordne deg selv!”
”Men Guri, jeg har jo spandert på deg i hele kveld!”
”Og så?”
Hun fikk sin øl, betalte og gikk.
Jeg kjente at jeg ble sinna på Leifs vegne. På tide å gå.
TV-kanalen ble innstilt på værmelding igjen. Jeg gled ned av krakken, nikket farvel til mine bekjente, tuslet ut og fyrte opp en sigarett som jeg skulle røyke før bussturen. Jeg hadde ikke mer enn tatt ett trekk før døra føyk opp og ut kom Leif. Med handleposen i hånda. Han gav meg et fortvilet blikk, og begynte å rusle bortover fortauet. Jeg tuslet etter ham. Det var i retning av bussholdeplassen.
Døra til Sir Winston ble åpnet igjen, og ut kom Guri. ”Leif, stikker du av med ølla?”
Leif snudde seg. ”Det var jo jeg som kjøpte de!” Han sa det som en mann som hadde gitt opp.
”Men hva med meg da?” ropte Guri. ”Hva skal jeg drikke på etterpå?”
Jeg nådde igjen Leif, tok ham rundt skuldrene, snudde ham og gikk sammen med ham videre bortover fortauet. Kikket såvidt på ham. Tårene rant nedover kinnene.