Øyenstikkere

Aeshna juncea
Øyenstikkere er farlig for mennesker!
De flyr etter øynene for å stikke.
Og de legger egg i ørene våre.
De kalles "ørsnik" og "helvedesnaver."

Så vær forsiktig!!!
















Neida.
Øyenstikkere er fullstendig harmløse for mennesker. De er ikke engang i stand til å stikke...
Men de er veldig fascinerende. Hør her.


Jeg liker dets engelske navnet bedre; Dragonfly. Er ikke det et vakkert ord? Drageflue - hmmm?



Broddene på bakkroppen er ”tenger” som kun brukes under paringsspillet. Under parring griper hannen hunnen i nakken med tengene på bakkroppen. Hunnen fører sin bakkropp under hannens, slik at de under befruktningen danner et såkalt «parringshjul». Parringen kan ta inntil en halv time. De beveger seg rundt i «tandem», også under vann (!). Særlig hunnen, men noen ganger begge to, kan være under vann i lengre perioder, så lenge eggleggingen pågår.
Eggene legges på vannplanter, både over og under vannlinjen. Utviklingen tar inntil 5 år, alt etter næringstilgang og leveområde (habitat). Larvene bor i vann og spiser blant annet fluer. Underleppen til larven er formet som en spesialisert fangstmaske. Den kan skytes frem lynraskt og er svært nyttig når larven er på jakt etter noe å spise. Larvene kan ta bytte som er større en seg selv.



Øyenstikkere går gjennom flere nymfestadier. I det siste nymfestadiet kryper nymfen opp av vannet og fester seg til et strå. Etter en kort tid revner nymfehuden, og et voksent insekt kryper ut. Blod pumpes ut i vingenes ribbenett, som bretter seg ut og den nye huden herder. Etter noen timer kan øyestikkeren ta sin første flytur.







De blir gode flygere, og har et veldig godt syn. Vingespennet kan bli nærmere 20 cm langt! De er dyktige jegere og fanger byttet i luften. Etter at byttet er fanget lander øyestikkeren på en trestamme eller noe lignende, for å spise. Øyenstikkerne kan visstnok se andre små bevegelige insekter over 20 meter unna! De har et skråstilt bryststykke slik at det fremste beinparet ligger lenger fremme og nærmest danner en fangstkurv.


Noen andre enn meg skrev:
Da jeg var liten var jeg overbevist om at øyenstikkere var farlige. Ikke fordi at jeg trodde at de skulle stikke ut øynene på en uforvarende stakkar. Langt ifra. Grunnen var at jeg trodde de skulle fly inn øret, og ta bolig inne i hodet mitt. Og formere seg der inne. Fly rundt. Og skape et helvetes leven. Etter hvert kom de til å spre seg og tyte ut alle kroppsåpninger.
Derfor måtte jeg ligge på sida når jeg skulle sove. Slik at puta dekka, og stengte for det ene øret. Over det andre måtte jeg trekke dyna. Og passe på at det var helt tett der også. Hvis ikke turte jeg ikke lukke øynene. Kroppen måtte være vendt ut mot rommet. Slik at jeg hadde fritt utsyn. Hvis jeg mot formodning skulle legge meg den andre veien, med ansiktet mot veggen, hadde jeg ikke en sjanse. Da så jeg for meg skrekkscenarioer. Jeg måtte ligge slik. Musestille, og kikke ut i rommet, slik at jeg kunne være beista når de nærma seg.
Jeg tror aldri jeg hørte dem komme. Av og til hørte jeg riktignok summing i nærheten, men aldri noe større enn mygg. Det vil si, jeg TROR det var mygg. Kanskje forandra jeg stilling etter at jeg hadde sovna. Kanskje så de sitt snitt til å angripe meg da. Og fløy inn. Noen ganger kan det nesten virke slik. Som om jeg har hodet fullt av øyenstikkere. Som flyr rundt. Og stanger i veggene.
Jeg lurer litt på hvor denne redselen kom fra. Jeg har en mistanke om at det kanskje var en av onklene mine som fortalte meg skrekkhistorier. Eller kanskje det var min far. Den mannen har aldri lagt to pinner i kors for å gjøre meg noe godt, så jeg skylder like godt på ham. Det kunne godt ha vært på en telttur da jeg var guttunge. Nå er det nesten så jeg husker det. Jeg ligger der, med soveposen godt trukket opp over ørene. Duskregnet spretter mot teltduken. Vel, nok om det. Done deal. Alle onkler går fri. For denne gangen.
Nå er øyenstikkersesongen snart i gang. Følelsen sitter igjen. Kommer igjen. De flyr snart rundt der ute. Jeg venter bare på at de skal komme inn gjennom vinduet. Jeg skulle gjerne sovet med vinduet stengt, men det klarer jeg ikke. Må ha luft. Tenk så trygt det hadde vært. Noen vil vel kalle det skjebnens ironi. Jeg vil stenge dem ute. Men kan ikke. Så slik kommer jeg altså til å ligge. Med ansiktet vendt mot rommet. Og dyna og puta godt pakka rundt. Observerende. Lyttende. Innimellom er det nok leven der inne som det er…

Bra skrevet!